Vi får veldig mange erfaringer og utfordringer ved å reise
på et team til utlandet. Vi valgte å reise til et ganske så actionfullt land. Israel/Palestina er mye oppe i media, det er mye som skjer her nede, mange som
engasjerer seg for dette landet, og vi lever midt oppi en stor konflikt.
Vi har sett mye som denne konflikten fører til. Både gjennom
å være med på BridgeBuilders, og gjennom å bo og oppleve landet. Det har
selvfølgelig vært en stor fordel at vi har bodd i to forskjellige byer, på vær
sin side. Det har gjort at vi har fått en større innsikt på begge sidene av
konflikten. Vi har likt vårt opphold i Israel svært godt. Vi angrer ikke på at
vi valgte BiG og Israel, for dette har vært en helt vanvittig bra reise.
På slike reiser kan man ikke forutse alt det som skal skje.
Det dukker stadig opp ting som man ikke kunne forutse da vi reiste fra Norge.
Nå har vi akkuratt opplevd noe som vi aldeles ikke hadde forutsett, eller trodd
at skulle skje.
Søndag 3.mars reiste vi på ferie til Tyrkia. Vi hadde ikke
visum lenger, og måtte derfor ut av landet. Vi sov på et helt KONGE hotell,
slappet av og koste oss i 4 dager. Torsdag 7. mars var det på tide å reise inn
igjen til Israel. Vi sto opp grytidlig,
satte oss i en buss og kjørte til flyplassen. Vi var spente. Vi viste at vi kom
til å få mange spørsmål på flyplassen, og vi viste at det ikke var en hyggelig
bestemor som spurte disse spørsmålene. Det var strenge, ikke smilende og
kanskje litt maktsyke, sikkerhetsvakter. Men dette hadde vi forberedt oss på,
og viste det kom til å gå bra uansett. Hvis vi var heldige kunne vi kanskje få
3 måneder, kanskje fikk vi bare 1, og hvis vi skulle være riktig så uheldige
fikk vi bare noen få dager. Det var bare
å folde hender og stole på at dette gikk bra.
Da vi landet i Israel splittet vi opp. Stian og Benjamin gikk sammen, og Hanne og Kristine. Vi ønsket hverandre lykke til, og håpet at alle fire skulle være samlet om noen timer på utsiden av flyplassen.
Da vi kom frem til passkontrollen, skjedde det som vi hadde sett for oss. Begge par ble ført til side for å få flere spørsmål. Vi var på forskjellige plasser, og viste ikke hvordan det gikk med hverandre.
Hanne og Kristine var heldige. De slapp etter en time, fikk tre månders visum og gikk lykkelige ut og hentet bagasjen. De satt seg ned å ventet på guttene, og var ganske sikre på at de kom til å komme snart. Men minuttene gikk, og etter hvert timene. Etter at de hadde sittet å ventet i over 2 timer, fikk de endelig øye på Benjamin. Hurra, da kan vi endelig reise hjem til Jerusalem, tenkte de.
Det var noe som ikke stemte. Benjamin kom ut med 2 sikkerhetsvakter, og så ikke akkurat veldig lykkelig ut. Så noe visum kunne han ikke ha fått.
Hanne og Kristine måtte bare ta med seg tingene og følge etter sikkerhetsvaktene og Benjamin.
Benjamin og Stian hadde nå blitt forhørt i over 3 timer. Benjamin hadde ikke sett Stian på en stund, og viste ikke hvor han var.
Nå begynte panikken smått å komme frem, men med jevnlig kontakt med skolen, holdt vi roen ganske bra.
Hanne og Kristine måtte inn til avhør igjen, en av gangen, men det var ikke så mange spørsmål.
Hanne, Kristine og Benjamin satt på venterommet, Stian var fortsatt ikke og se.
Da vi landet i Israel splittet vi opp. Stian og Benjamin gikk sammen, og Hanne og Kristine. Vi ønsket hverandre lykke til, og håpet at alle fire skulle være samlet om noen timer på utsiden av flyplassen.
Da vi kom frem til passkontrollen, skjedde det som vi hadde sett for oss. Begge par ble ført til side for å få flere spørsmål. Vi var på forskjellige plasser, og viste ikke hvordan det gikk med hverandre.
Hanne og Kristine var heldige. De slapp etter en time, fikk tre månders visum og gikk lykkelige ut og hentet bagasjen. De satt seg ned å ventet på guttene, og var ganske sikre på at de kom til å komme snart. Men minuttene gikk, og etter hvert timene. Etter at de hadde sittet å ventet i over 2 timer, fikk de endelig øye på Benjamin. Hurra, da kan vi endelig reise hjem til Jerusalem, tenkte de.
Det var noe som ikke stemte. Benjamin kom ut med 2 sikkerhetsvakter, og så ikke akkurat veldig lykkelig ut. Så noe visum kunne han ikke ha fått.
Hanne og Kristine måtte bare ta med seg tingene og følge etter sikkerhetsvaktene og Benjamin.
Benjamin og Stian hadde nå blitt forhørt i over 3 timer. Benjamin hadde ikke sett Stian på en stund, og viste ikke hvor han var.
Nå begynte panikken smått å komme frem, men med jevnlig kontakt med skolen, holdt vi roen ganske bra.
Hanne og Kristine måtte inn til avhør igjen, en av gangen, men det var ikke så mange spørsmål.
Hanne, Kristine og Benjamin satt på venterommet, Stian var fortsatt ikke og se.
Der endelig etter flere timer, fikk vi øye på Stian. Han
stod på andre siden, etter hvert kom han over til oss han også. Flere timer var godt, og nå var vi endelig
samlet alle sammen. Timene gikk, vi hørte ingen ting. Etter at vi hadde sittet
på venterommet i ca 8timer, kom det en dame og fortalte at vi ikke fikk lov til
å komme inn igjen i Israel…
Ikke 3 måneder, ikke 1 måned , ikke noen få dager. Null
dager fikk vi.
Alle tingene våre, alle vennene våre, jobben vår, alt var inne i Israel. Nå fikk vi ikke hentet sakene våre, ikke sagt hade og heller ikke avsluttet ting på en ordentlig måte. Dette var ikke det vi hadde sett for oss.
Siden vi kom fra Tyrkia, måtte vi bli sendt tilbake med
første fly til Tyrkia. Det neste flyet gikk om tre dager, søndag 10 mars. Vi
trodde vi måtte sove på flyplassgulvet og klare oss der frem til søndag. Hanne
begynte å fantasere om hvor godt kjent hun kom til å bli på flyplassen, og hvor
mye gøy hun skulle gjøre. Vi fant fort ut at vi skulle få senger, og tenkte at
flyplassen hadde et lite hotell vi skulle sove på.
Før vi skulle dit, måtte vi gjennom en skikkelig og grundig sikkerhets kontroll. Der skulle både bagasjen og vi fire sjekkes grundig. Vi hadde sittet på flyplassen i over 10timer, var trøtte og slitne, og det var ikke mye som skulle til for å få latteren i sving. Når sikkerhetsvaktene begynte å granske gjennom alle de skittene klærne våre, bare sprutet latteren ut. Morsommere en dette kunne man ikke få det, akkurat da.
Før vi skulle dit, måtte vi gjennom en skikkelig og grundig sikkerhets kontroll. Der skulle både bagasjen og vi fire sjekkes grundig. Vi hadde sittet på flyplassen i over 10timer, var trøtte og slitne, og det var ikke mye som skulle til for å få latteren i sving. Når sikkerhetsvaktene begynte å granske gjennom alle de skittene klærne våre, bare sprutet latteren ut. Morsommere en dette kunne man ikke få det, akkurat da.
Etter denne humoristiske sikkerhetskontrollen, ble vi ført
til en bil som skulle ta oss til der vi skulle sove. Vi lempet bagasjen bak i
bilen, og tenkte at dette var en helt normal bil. Da de åpnet dørene der vi
skulle sitte, så vi at det var gitter inni bilen. Vi kunne så vidt se ut
vinduet gjennom gittersprekkene. Dette var morsomt, tenkte vi. Så kult at de
fraktet oss i en slik bil. De hadde sikkert ikke flere av de andre bilene
ledige, så da måtte de bruke denne.
Da vi kom ut av bilen og så byggningen vi skulle sove i, begynte vi så vidt å skjønne hva som ventet oss. Det var gitter foran alle vinduene, huset var spærret inne med høye gjærer med piggtrå på toppen.
Vi ble geleidet inn på et rom hvor vi måtte sette fra oss all bagasjen. Det eneste vi fikk ta med oss var lommebøkene våre. Nå begynte jentene å skjønne at dette ikke var noe hotell. Tårene trillet, og panikken tok fatt. Her ville vi ikke være.
Vi ble plassert på hver våre celler. Hanne og Kristine lå på celle 108, og Benjamin og Stian på celle 106. Vi var plassert i detention, (fengsel). Det blir feil og kalle det et fengsel, for det var ikke for krimminelle, men det fungerte akkurat som et fengsel. Vi var sperret inne i 3 netter, 61 timer, på ei lita celle. Vi hadde ingen mulighet for å komme ut, hvis ikke vaktene låste opp fra utsiden. Vi fikk gå ut i en inn gjæring i ca 1 time om dagen, og fikk litt mat.
Da vi kom ut av bilen og så byggningen vi skulle sove i, begynte vi så vidt å skjønne hva som ventet oss. Det var gitter foran alle vinduene, huset var spærret inne med høye gjærer med piggtrå på toppen.
Vi ble geleidet inn på et rom hvor vi måtte sette fra oss all bagasjen. Det eneste vi fikk ta med oss var lommebøkene våre. Nå begynte jentene å skjønne at dette ikke var noe hotell. Tårene trillet, og panikken tok fatt. Her ville vi ikke være.
Vi ble plassert på hver våre celler. Hanne og Kristine lå på celle 108, og Benjamin og Stian på celle 106. Vi var plassert i detention, (fengsel). Det blir feil og kalle det et fengsel, for det var ikke for krimminelle, men det fungerte akkurat som et fengsel. Vi var sperret inne i 3 netter, 61 timer, på ei lita celle. Vi hadde ingen mulighet for å komme ut, hvis ikke vaktene låste opp fra utsiden. Vi fikk gå ut i en inn gjæring i ca 1 time om dagen, og fikk litt mat.
Dette var noe vi aldeles ikke hadde sett for oss at vi kom til å oppleve. 4 uskyldige bibelskolestudenter inne låst i celler på en flyplass fordi de skulle inn å hjelpe til i noen kristne organisasjoner i Israel. Det kom som et sjokk for alle. Vi fikk ringt bibelskolen og fortalt hva som hadde skjedd. De fikk kontaktet den norske ambassaden i Israel, og alle jobbet og prøvde å ordne slik at vi fikk kommet ut litt før. Men når Israel hadde bestemt seg, var det lite de kunne gjøre. Så da måtte vi bare smøre oss med tålmodighet, hold hverandre oppe, og bare be om at minuttene skulle gå ekstra fort.
Nå har vi kommet ut, og har reist videre til Jordan. Her skal vi være til vi skal tilbake til Norge i begynnelsen av april. Vi skal hjelpe til i bibelselskapet, og skal hjelpet til i arbeidet med syriske flyktninger. Dette syntes vi høres veldig spennende ut, og tror vi har noen interessange dager forran oss.
Men vi skal jo ikke legge skjul på at de 61timene innelåst i en celle tok på. Vi merker at vi er slitene psykisk, og at dette trengs å bearbeides. Vi takker for alle som var med å be for oss da vi satt inne i fengselet, og håper dere vil være med å be for de dagene vi har forran oss. At vi skal få bearbeidet dette ordentlig, og at vi skal komme sterke ut av dette.
What dosent kill you, makes you stronger!
- Frk. Myrvang
